Orienteringssporten sin historie

Orientering er en idrett som først ble utviklet i norden, med ulike former for terrengløp som grunnlag. De drivende kreftene for utviklingen av sporten var militærvesenet i Kongeriket Norge og Sverige. Her begynte regelverket å bli mer formalisert utover 1890-tallet.

Simone_Niggli-Luder_orienteeringDen første konkurransen mellom sivile fant sted i 1897, i Sørkedalen utenfor Oslo. Etter første verdenskrig, med denne krigens realiteter i bakgrunnen, dalte også den almene interessen for orientering. Fra midten av 20-tallet kom interessen likevel tilbake, men da med et mindre markant militært preg.

Orientering ble brukt som trening for skiløpere, og for andre former for idrett, som på denne tiden fortsatt hadde nære bånd til militærvesenet og det å gjøre befolkningen stridsdyktig. Gjennombruddet med nye små oljekompass, mer nøyaktige den svenske patenten, Silva-kompasset, på begynnelsen av 30-tallet, gjorde at orientering som idrett ble enda mer populært. Idretten hadde stor vekst, både i Sverige, i Finland, så vel som i Norge.

Fra og med 1934 ble orientering organisert under Norges Friidrettsforbund, og fra 1935 var det også fast innslag hos Arbeidernes Idrettsforbund.

Orienteringen fikk sitt eget forbund i 1945, og har i dag rundt 25 000 medlemmer. Det finnes også en internasjonal vennskapsforening, International Orienteering Federation, kort IOF, hvor forbundet er deltager. Norges Orienteringsforbund er også medlem i Friluftslivets Fellesorganisasjon. Det internasjonale orienteringsforbundet ble stiftet i 1961, og organiserer også ski-orientering, og orientering med off-road sykler, så vel som presisjonsorientering for handikappede. Foreningen er aktiv i over 60 land.

På 70-tallet var orientering en av Norges mest populære idretter, og fikk samtidig en stor internasjonal utbredelse, blant annet i østblokken og i Sveits, i land som hadde liknende forsvarsstrategier som Norge, og hvor de geografiske og topografiske utfordringene kan være vel så store for den som vil finne frem i utmarka. Dette førte til økt innsats for de internasjonale standardene for sporten, som fortsatt gjelder i dag.